mandag 29. mai 2017

«Markens Grøde» 100 år: «…DA DET KOM FRELSESARMÉ TIL BYGDEN»



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


I år er det 100 år siden Knut Hamsun ga ut romanen «Markens Grøde». Den sikret ham Nobelprisen i litteratur tre år senere, og er stort sett blitt lest som en lovsang til naturen og jordbruket.


Knut Hamsun var 58 år gammel da «Markens Grøde» kom ut, 40 år etter debutboka «Den Gaadefulde».
Boka åpner med at hovedpersonen Isak går i dagevis innover i skogen.
Så slår han seg ned, tar seg til rette og rydder en gård som han kaller «Sellanraa».
Etter hvert kommer en kvinne inn i bildet.
Hun heter Inger og har et ubehandlet hareskår. Men de får barn sammen, og kjærligheten mellom dem er skildret kort og vakkert i to setninger: «Inger hette hun. Isak hette han.»

«..med rødt på ærmet»
Isaks nabo Brede bor på gården Breidablikk.
Hans datter heter Barbro.
Om henne leser vi: «Se, Barbro på Breidablik hadde ikke Isaks tillit, hun var ustadig og overfladisk som farn – kanske også som morn -, var flygtig og uten utholdenhet. Hun var ikke blit længe hos lensmandens; bare et år, da hun var blit konfirmeret kom hun til handelsmandens og var også der et år. Her blev hun vakt og religiøs, og da det kom frelsesarmé til bygden gik hun ind i den og fik rødt på ærmet og gitar i hænderne. I denne mundering reiste hun til Bergen med handelsmandens jagt, det var ifjor. Nu hadde hun netop sendt sit fotografi hjem til Breidablik, Isak hadde set det: en fremmed damepike med opkrøllet hår og lang urkjæde nedover brystet. Forældrene var saa stolte av lille Barbro og viste billedet frem til hvem som kom forbi Breidablik, det var storveies som hun hadde folket sig og blit til noget, og hun hadde ikke rødt på ærmet og gitar i hænderne mere».
Et par år senere kommer Barbro hjem igjen.
Livet hennes ble mer en tragedie enn en festreise.
I den store byen levde hun nærmest som prostituert. Hun fikk et barn, men det tok hun livet av, og kastet det i sjøen fra ruteskipet på vei hjem. Når det senere står i avisen at et barnelik er funnet i sjøen, trekker hun bare på skuldrene.
Som leser tenker man at Barbros liv kunne utviklet seg helt annerledes om hun var blitt i hjembygda, og hadde beholdt «rødt på ærmet». Kanskje har forfatteren tenkt det samme.

Frelsesarmeen
Knut Hamsun hadde flere referanser til Frelsesarmeen i sine bøker.
Den første finner man så tidlig som i 1890, i novellen «Smaabyliv».
Her heter det: «Der er (…) to halte skreddere i byen, en betler, frelsesarmé, dampskibskai, toldbod og sparebank. (…) Også Frelsesarmeen er til stede med røde farver og plakater, man får en seddel i hånden og læser: Stort bede- og jubelmøte kl. 7 1/2. T. Olsen kadet. A. S. Torgersen major. NB! bered dig på å møte Gud».
Hamsun publiserte denne novellen to ganger.
Første gang var i 1890, men i 1903 ga han den ut på nytt, og det er 1903-utgaven sitatet er hentet fra. Denne versjonen regnes også som den «offisielle».
«Byen» det henvises til var trolig Lillesand, der Hamsun hadde bodd rundt 1890.
Lillesand var for øvrig den eneste sørlandsbyen der Frelsesarmeen aldri fikk fotfeste, til tross for flere forsøk i perioden 1890-92.
Den «kadett Olsen» det henvises til var sannsynligvis identisk med Reinert Gundersen, opprinnelig fra Tvedestrand og senere en av Frelsesarmeens internasjonale ledere. Han kom til Lillesand som kadett i 1891.
Neste visitt til Frelsesarmeen finner man i romanen «Mysterier» fra 1892.
Handlingen er lagt til en kystby – trolig Lillesand igjen - dit Johan Nilsen Nagel kommer en sommer.
Nagel er sterkt kritisk til den russiske forfatteren Leo Tolstoj, og i den forbindelse trekker han også Frelsesarmeen inn i argumentasjonen: «(Tolstojs) ånd er i art og beskaffenhet så inderlig almindelig som vel mulig og hans lære ikke en hårsbred dypere end Frelsesarméens hallelujasioner. (...) jeg er ikke istand til å finde hans ånd dypere end for eksempel general Booths. Disse to er begge forkyndere, ikke tænkere, men forkyndere. De omsætter eksisterende produkter, populariserer en tanke som de forefinder færdig, folkepopulariserer den til godtkjøp og holder styr med verden».

Vagabond i Amerika
Romanen «Sult» fra 1890 regnes som Hamsuns gjennombrudd som forfatter.
Rammen rundt handlingen anslås i første setning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …».
Som i flere av Hamsuns romaner, er hovedpersonen en vagabond, slik Hamsun selv hadde vært i perioder.
I årene 1882-84 og 1886-88 var han i USA og levde av ulike strøjobber, kombinert med skribentvirksomhet.
Inntrykkene oppsummerte han i boka «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» fra 1889. Det er en gallesur bok, og Hamsun selv var senere nokså brydd over den. Følgende sitat sier sitt: «Amerika er to hundre år gammelt. I ett hundre av disse år var det ganske ubebygget, i det neste begynte noen europeiske godtfolk å komme til landet, bra mennesker, strevsomme treller, muskeldyr, legemer, hvis never kunne rydde jord og hvis hjerner ikke kunne tenke…».
Når årene i USA nevnes her, er det fordi det har vært formodet at Knut Hamsun var i kontakt med Frelsesarmeen i denne tiden, og kanskje også fikk hjelp i form av losji eller mat. Frelsesarmeen kom til USA i 1880, og en av de første gruppene man begynte å arbeide blant var nettopp vagabonder.

Landstryker-triologien

Den siste referansen til Frelsesarmeen i Hamsuns forfatterskap finner man i romanen «August» fra 1930.
Det er bind to i den såkalte «Landstryker-triologien».
Hovedpersonen August blir oppsøkt av en kvinne som leter etter sin bror Edevart, og hun spør om ikke August kan hjelpe henne å finne igjen ham. Det lover han å gjøre og bruker de store ordene som karakteriserer ham: «Jeg kan gå til all verdens konsulater og Frelsesarmeen og finne ham». Men det blir med de store ordene.
Replikken står helt alene i triologien, og er den siste referansen til en bevegelse det kan virke som Hamsun hadde en slags avstands-respekt for hele livet.

Litteratur:
Hamsun, Knut: Markens Grøde (1917 og senere)
Hamsun, Knut: August (1930 og senere)
Enstad, Nils-Petter: En liten slumsøster lå og skulle dø (2014)

Publisert som kronikk i avisa Dagen 29. mai 2017

søndag 5. oktober 2014

da Vinci-biograf Atle Næss: Å JOBBE MED LEONARDO GIR BIBELKUNNSKAP


Av Nils-Petter Enstad

-Man blir nokså bibelsprengt av å jobbe med Leonardo da Vinci! Det sier forfatteren Atle Næss, som er kommet ut med boka «Leonardo da Vinci og hans tid». Boka går inn i forfatterens etter hvert mange bøker med stoff fra Italia og renessansen. Mest kjent er kanskje boka om Galileo Galilei, som han fikk Brageprisen for i 2001. I 2012 ga han ut romanen «Teltmakeren», som handler om apostelen Paulus.


- Leonardo levde på en tid da en kunstmaler var avhengig av oppdrag, og hvor man var en del av staben i et verksted hvor det var mange malere. Alle de maleriene av Leonardo som vi kjenner, er bestillingsverker, og mange av bestillingene gikk ut på at han skulle illustrere en bibelsk fortelling eller et bibelsk tema. Han malte bilder av Kristi dåp, av bebudelsen, da Maria fikk vite at hun skulle føde Guds sønn, tilbedelsen av Jesus-barnet og en rekke Madonna-motiver.
- «Nattverden» er vel likevel det mest kjente?
- Uten tvil. «Nattverden» eller «Det siste måltid», som det egentlig heter, er en freske som var bestilt til refektoriet i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano, og Leonardos berømmelse som maler i samtiden hvilte nærmest alene på dette bildet.
- Hva skiller det fra andre nattverdsbilder?
- Det er flere ting. Leonardo var ikke en kunstner som fulgte opptrukne spor. Han søkte sine egne, kunstneriske løsninger. For eksempel lar han Judas være en del av flokken som sitter ved bordet. Det vanlige var å la Judas sitte for seg selv på den ene siden av bordet. Et annet grep som var originalt, var at han ikke utstyrte Jesus med en glorie, slik det var vanlig å gjøre. I stedet plasserer han Jesus foran et åpent vindu, slik at lyset faller på ham bakfra, og på den måten skille ham ut. Glorien var nok en altfor «utvendig» måte å presentere Jesus på for Leonardo. Det tredje som kan nevnes, er den dramatiske dynamikken i bildet. Det vanlige var at man i bilder av nattverden fokuserte på innstiftelsesøyeblikket, der Jesus sier «dette er mitt legeme – dette er mitt blod». Leonardo fryser det øyeblikket da Jesus sier «En av dere skal forråde meg», og man ser reaksjonen hos disiplene. «Det er vel ikke meg, Herre?» - «Hvem kan det være? Er det han? Er det deg?»


«Universalgeni»

Leonardo da Vinci omtales ofte som et «universalgeni». Atle Næss beskriver ham som «et fritt, tenkende menneske, men ikke en fritenker». – Jeg tror han hadde et uproblematisk forhold til religion, uten å være dogmatisk. Han mente for eksempel at den bibelske syndfloden var et naturfenomen som kunne forklares vitenskapelig. Han avviste at syndfloden var forklaringen på fenomener som for eksempel funn av skjellbanker på det som i dag er tørt land. Han innså at geologiske endringer er noe som fremdeles pågår. Det var tanker som ingen luftet offentlig før langt ut på 1800-tallet, 300 år etter Leonardo, sier Atle Næss.
Også på det teknologiske området lå han langt forut for sin tid. Drømmen om å kunne fly er like gammel som mennesket selv, og Leonardo ga sine bidrag til at denne drømmen ble realisert, 400 år etter hans død.
Fremdeles oppdages det kunstverk som svært trolig kan stamme fra Leonardos verksted. Atle Næss sier det slik: - Mens det stadig dukker opp forfalskninger av malere som Rembrandt og Vermeer, er forholdet med Leonardo at det snarere finnes flere «ekte» da Vinci-verk enn vi er klar over, enn at det er færre.

torsdag 22. mai 2014

Barbro Karlén 60 år: Hvem skal lære oss å leve?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Lørdag 24. mai fyller den svenske forfatteren Barbro Karlén 60 år. Hun ga ut sin første bok allerede i 1966, da hun bare var 12 år gammel. I løpet av de neste seks-sju årene kom det ni bøker til, og så ble hun taus som forfatter.


Det hører med til unntakene at en setning fra en skolestil går inn i litteraturhistorien. Men det skjedde da Barbro Karlén i en alder av åtte år skrev: «Vi går på skole for å lære oss å lese, skrive og regne, men hvem skal lære oss å leve?»
Denne bråmodne, reflekterte og spørrende holdningen ble et kjennetegn på den unge Göteborg-jenta. Bildene av henne fra den gang viser en vakker jente med mørkt hår og store, klare øyne. Uttrykket er alltid alvorlig og blikket er skarpt. Debutboka fikk tittelen «Människan på jorden», og var en samling dikt. Diktene ble oversatt til en rekke språk.

Flere bøker
Etter debuten kom bøker på rekke og rad. Den neste boka het «I begynnelsen skapte Gud», og er en prosabok, nærmest et essay der 13-åringen skrev ned sine tanker om Gud, og om menneskers omgang med Gud, med hverandre og med naturen. Igjen ble man slått av det modne refleksjonsnivået hos en som ennå var et barn. Som dette: «Mange mennesker grubler over hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
«I begynnelsen skapte Gud» var den første av Barbro Karléns bøker som ble oversatt til norsk. Deretter fulgte «Brevet til lærerinnen» og «Dømt til å dø». I forordet til den siste, som er signert Tore Broman, utropes til en av «de kristne reformatorene», og nevnes i samme åndedrag som biskop John A.T. Robinson og Martin Buber. De modne og spen¬nende refleksjonene hennes fascinerte mange mennesker, ¬ikke minst kristne.
På svensk ga hun ut flere bøker, men i 1972 ble hun taus som forfatter. Bare 18 år gammel giftet hun seg og fikk en sønn. I et intervju erklærte hun at hun ikke ville gi ut flere bøker heretter. Intervjuet bekreftet ellers det inntrykket de siste bøkene hennes hadde skapt, at hun orienterte seg mot sjelevandring og reinkarnasjon, og bort fra tradisjonell kristendom.

Anne Frank
Mange hadde nok undret seg over at en slik litterær begavelse som Barbro Karlén kunne dukke opp nærmest fra ingenting. Barbros foreldre var vanlige lønnsmottakere som bodde og arbeidet i Göteborg. De hadde et enkelt, folkelig forhold til religion. De hadde nok et nøkternt forhold både til datterens berømmelse og hennes talent, men ikke alle hadde det. Barbro Karlén har i ettertid skrevet om hvor plagsomt det var med lærere og andre voksne som kom til henne med sine litterære forsøk, og sine barns skriverier, og ville ha hennes vurdering – og helst anerkjennelse – av tekstene.
Noen mente at den unge Göteborgsjenta rett og slett var en reinkarnasjon av en annen forfatter, også hun ung, mørkhåret og med vakre øyne, nemlig Anne Frank. Allerede i «avskjedsintervjuet» som 18-åring antydet Barbro Karlén selv at hun lekte med disse tankene, men det var først i 1995 hun offentlig erklærte at hun hadde vært Anne Frank i et tidligere liv.
Dersom man i dag googler Barbro Karlén, vil de aller fleste treffene man får opp handle om nettopp dette. Det er laget fotomontasjer som viser de to jentene da de var på samme alder (Anne Frank døde i tysk konsentrasjonsleir i april 1945, ikke fullt 16 år gammel; de siste bildene av henne ble tatt da hun var omkring 12 år), og det argumenteres sterkt for at Barbro Karlén er den reinkarnerte Anne Frank.

Selvbiografi
I 1997 ga Barbro Karlén ut boka «Og ulvene hylte. Fragment av en selvbiografi», der hun forteller om sitt liv etter litteraturen. Ekteskapet hun hadde inngått som 18-åring ble forholdsvis kortvarig. Etter skilsmissen gikk alenemoren inn i politiet, der hun arbeidet med opptrening av politiets hester. Hun var en dyktig hesteopp¬dretter, og fikk flere priser.
Boka kom på norsk året etter, men fikk ingen oppmerksomhet. Mens de norske utgavene av bøkene hennes tidligere hadde vært gitt ut på Aschehoug, kom selvbiografien på det margi¬nale og ukjente forlaget Atro¬pos. Boka er preget av både sinne og bitterhet, ikke minst mot mange av dem som 30 år tidligere hadde regnet henne som vidunderbarnet i nordisk litteratur. Men det hadde vært vidunderet man fokuserte på, og ikke barnet. At dette kunne skape et sterkt press, var det mange som ikke forsto eller tok inn over seg den gang.

Inntrykk
Jeg husker godt hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da jeg første gang leste om Barbro Karlén og hennes forfatterskap. Her var det en jente på min egen alder som formulerte kloke spørsmål om ting også jeg kunne kjenne meg igjen i - bare spørsmålet var formulert først.
Da hun trakk seg vekk fra offentligheten, var jeg på vei inn i en tjeneste som forkynner. De siste møtene med det hun skrev og sa ble derfor litt såre og smertefulle. Jeg så fort at dette ikke kunne være kristendom. Jeg forsøkte å formidle denne oppfatningen videre, men ga det opp. Barbro Karlén var blitt et litterært ikon for mange kristne, og henne skulle man ikke røre ved.
Denne smerten ble forsterket da jeg leste selvbiografien hennes. Som en frilansjournalist som gjerne skrev om litteratur, undret jeg meg over at ingen hadde fått med seg at Barbro Karlén faktisk hadde brutt en 25 år lang litterær taushet. Det burde være «en sak», uansett hva man måtte mene om boka hun hadde kommet med.
I dag er forfatteren Barbro Karlén stort sett glemt. Men noen av oss husker fremdeles den vakre jenta med det tankefulle blikket og de kloke spørsmålene om livet og meningen med det.

Publisert i avisa Dagen 23. mai 2014

fredag 18. april 2014

Alf Prøysen og «Røde geranier»


Av Nils-Petter Enstad


I september 1938 kom bladet «Kooperatøren» med et nytt nummer til sine abonnenter. Det var medlemsbladet til Norges Kooperative Landsforening, og ble sendt hjem til alle som var medlemmer av foreningen, det vil si alle som var medlemmer av samvirkelaget. Bladet begynte å komme ut i 1905, og skiftet navn til «Vårt Blad» i 1960. I dag heter det «Coop – litt ditt», og ligger til utdeling i alle coop-forretninger over hele landet.


Innholdet i bladet var en lett blanding av forbrukerstoff og rent «ukebladstoff» - små dikt og viser og små fortellinger. For Alf Prøysen ble bladet en åpning til det som skulle bli hans livsoppgave: Diktningen. I det nevnte septembernummeret sto nemlig den første av to tekster som redaktør Randolf Arnesen ikke bare hadde antatt, men betalt for, og som var signert den unge fjøsrøkteren fra Ringsaker. Randolf Arnesen levde fra 1880 til 1958 og var både politiker og fagforeningsmann. Men først og sist var han forbrukersamvirkets mann, og var daglig leder for den kooperative landsforeningen i 30 år. Til dette vervet lå også redaktøransvaret for bladet «Kooperatøren».

Kunstnerdrøm
Det var Alf Prøysens venn Knut Fjæstad, som hadde jobb på Rud Samvirkelag, som hadde sendt inn noen av de tekstene Alf hadde liggende i skrivebordsskuffen. De to vennene hadde funnet hverandre i en felles interesse for kunst og litteratur, men det var bildekunster Alf drømte om å bli. To ganger hadde han søkt Ringsaker kommune om et stipend på 150 kroner, slik at han kunne gå på Kunst- og Håndverksskolen. Begge gangene fikk han avslag.
De to tekstene som ble antatt i første omgang, var et dikt og ei novelle. Diktet het «Røde geranier», og det er det vi skal se på i denne omgang.

Geranier
Litteraturhistorisk er ikke diktet interessant som annet enn den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk. Det er ikke et dikt som peker seg ut på noen som helst måte. Prøysen selv skal senere ha beskrevet det som «noe sentimentalt rør fra ende til annen» – samtidig som han var stolt over å ha fått det på trykk. Opprinnelig var det skrevet seks år tidligere, sammen med et par andre dikt, som alle ble sendt til et ukeblad. Her ble de imidlertid refusert. Men Knut Fjæstad mente det fortjente en ny sjanse og en ny vurdering.
Rent botanisk er geranier en hardfør staude som det finnes rundt 300 varianter av. Hvorfor akkurat denne planten ble tema for Prøysens dikt, er ikke lett å si, men det er en plante som vokser villig og som pynter opp.
Diktet har fire vers, som hvert er på fire linjer. Det er skrevet på rim, og på et forholdsvis stivt bokmål. Prøysen hadde nok på denne tiden begynt å eksperimentere litt med å skrive på dialekt, noe tittelen på debutboka fra 1945 klart viser: «Dørstokken heme».


Kristen påvirkning

I min bok «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» (Hovde Forlag, 2010), skriver jeg at det mest interessante ved diktet om de røde geraniene, er den kristne påvirkningen som diktet så tydelig er preget av.

Selve diktet er slik:

Røde geranier, varme og brennende
skapt i en vårdag på regnbuens bro---
og som et luende bud kom de sendende,
stenket i solglød og badet i blod.

Røde geranier, blyge som ternene,
hviskende sveinen sitt myke «farvel».
Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende
vuggende barnet den seneste kveld.

Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse ophengt til frelse for meg.

Barnslig jeg folder de barkede hender,
synes med ett hele verden er min.
Røde geranier, varme og brennende,
blomstrer og blør bak den hvite gardin.


Referanser
Det er mange kristne referanser i dette diktet.
I andre linje i første vers brukes uttrykket «regnbuens bro». Ifølge 1 Mos 9, 16-17 ble regnbuen satt på himmelen etter storflommen – «syndfloden» - som et tegn på en pakt mellom Gud og menneskene om at Gud aldri mer skulle sende en slik ulykke som straff for menneskenes synd.
I kristen tradisjon har regnbuen vært et håpets symbol, selv om det knapt kan sies å ha vært noe sentralt, kristent symbol. På 1980-tallet begynte enkelte nyreligiøse miljøet å bruke regnbuen som symbol, men da mer som et uttrykk for det fargerike enn for Guds løfter.
I de to siste linjene i det samme verset er den kristne påvirkningen mer påtagelig. Her heter det om blomstene at «..som et luende bud kom de sendende/stenket i solglød og badet i blod». Her finner man referanser som minner både om pinsen («luende bud»; ildtungene på apostlenes hoder) og om påskebudskapet («badet i blod»; Jesu død på korset på Golgata). Man skal heller ikke se bort fra at koblingen mellom blod og ild er en arv fra et miljø Alf Prøysen hentet mye påvirkning fra som ung – frelsessoldatene i Brumunddal. Frelsesarmeens motto er nettopp «Blod og ild», og er en henvisning til Jesu blod og Den hellige Ånds ild.

Korset
Men den kristne intertekstualiteten i diktet blir enda sterkere i det tredje verset.
Alf Prøysens bestemor, Matja, var en from, kristen kvinne som hadde en enkel gudstro som hun levde ut i hverdagen. Det er ikke uten grunn at flere av de sterke kvinneskikkelsene i Prøysens forfatterskap heter nettopp Matja, med Jordmor-Matja i Julekveldsvisa som den mest kjente.
Når dikteren i det tredje verset gir uttrykk for et ønske om at blomsten skal lære ham «… å minnes et kors og en blødende/skikkelse opphengt til frelse for meg», leses dette av mange som et uttrykk om denne påvirkningen fra bestemoren. Det er også den klareste og tydeligste kristne referansen i hele Alf Prøysens forfatterskap. I tekster som «Julekveldsvisa» og «Du ska få en dag i mårå» antydes den kristne julefortellingen og det kristne håpet. Men når det henvises til korset og han som hang der «til frelse for meg», er det liksom ingenting å prute med. Da gjenstår bare det å folde hendene, slik dikteren gjør i det siste verset.

Blyghet?
I ettertid skal Prøysen ha sagt om dette diktet at var «noe sentimentalt rør fra ende til annen». Men var det hans oppriktige mening? Alf Prøysen kunne fort bli blyg på egne vegne når det var snakk om tekstene hans. Om romanen «Trost i taklampa», som er en nokså krass, sosial fortelling, sa han i ettertid at det bare var noe tull han hadde smørt sammen.
Det kan virke som om slik nivellering var en måte å beskytte seg på når han møtte kritikk. For han fikk mye kritikk for «Trost i taklampa», akkurat som han fikk det for diktet om de røde geraniene. «Kooperatøren» var et blad mange leste, og det å se en tekst fra en de kjente på trykk genererte misunnelse og det Prøysen senere kalte «kaldflir». For selvfølgelig var ikke dette noe han hadde skrevet sjøl; ånei, dette var avskrift fra en av de store dikterne. Enda verre ble det da novellen «Skolisser» kom på trykk. Etter en stund var det blitt slik at bare noen sa «Røde geranier», så gaplo folk.
Men Knut Fjæstad fortsatte å sende inn tekster på vegne av Alf, og i 1939 sto det fire dikt av Prøysen på trykk i Arbeidermagasinet.
For de to tekstene til «Kooperatøren» fikk Alf Prøysen et honorar på 20 kroner. Det var en halv månedslønn den gangen. For pengene kjøpte han seg en regnfrakk og restopplaget av bladet der diktet hadde stått. Kanskje ville han sikre seg at ikke diktet ble lest av enda flere? Samtidig flyttet han fra Ringsaker til Ullensaker og senere til Sørum.
Men han glemte ikke bladet «Kooperatøren». I ti år fra 1950 redigerte han en barnespalte i dette bladet, og fra 1952 og utover kom de første fortellingene om Teskjekjerringa på trykk i dette bladet.

mandag 14. april 2014

Et 400-årsminne: Hallgrimur Péturson og hans pasjonssalmer


Av Nils-Petter Enstad

Han må regnes som en av de tre mest kjente forfatterne fra Island. Som for de andre to, Snorre Sturlason og Halldór Laxness, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 400 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson ble født. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.


Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker. Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark. Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land i Island og tatt med seg mer enn 200 fanger. I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.
Den mest kjente av disse fangene var Gudridur Simonardóttir. Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange. I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Gudridur ble gravid igjen. Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637.
De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrimur ble utnevnt til prest. De formelle kvalifikasjonene hans var ikke på plass, men han ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene. Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet. Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrimur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659. De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død). I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven. De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk. I salmene trekker Hallgrimur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk. I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrimur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrimur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.
I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrimskirkju i Reykjavik vigslet. Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.

søndag 23. mars 2014

Egners aftenbønn





Av Nils-Petter Enstad
Forfatter





Høsten 1950 ble landets åtteåringer presentert for en nyskapning i norsk skolehistorie: Første bind i det som skulle bli et leseverk som skulle følge generasjoner av norske skolebarn fra første til sjuende, og etter hvert, niende klasse. Mannen bak lesebokserien var forfatteren, tegneren og barnetimeonkelen Torbjørn Egner.
Selve verket fikk en lang tilblivelseshistorie. Siste bind var ferdig i 1972. Da hadde mange åtteåringene fra 1950 selv skolebarn, både i første og andre klasse.


Denne forfatter, som ble født i 1953, fikk sine første møter med forfattere som Selma Lagerlöf og Sigrid Undset formidlet gjennom nettopp Thorbjørn Egners lesebøker. Og selvfølgelig ble man introdusert for Egner selv: Fortellingene om familien Grønn i Humlegata og om odelsgutten Ola-Ola Heia, en skikkelse Egner hadde skapt flere år før i ei bok fra 1942.
Tradisjon

I pakt med norsk leseboktradisjon, åpnet første bind av Egners leseverk med en bønn.
I de to siste standard-lesebøkene for barneskolen hadde bønnen vært en tekst av P. A. Jensen i hans «Læsebog for Folkeskolen og Folehjemmet» fra 1843, og som ble videreført i Nordahl Rolfsens «Lesebok for Folkeskolen» fra 1892. Der sto den som den aller første teksten, og i gotisk skrift: «Alt er skabt af dig, o Gud». Hele teksten var slik:
«Alt er skabt av dig, o Gud,
af din makt og paa dit bud,
luft og lys og sjø og land,
dyr i skog og fisk ved vann,
græs på mark og frukt paa træ,
sol og sæd og regn og sne.
Alt som findes, stort og smaat
har du skabt, og skabt det godt».


Dette var en bønn i Pontoppidans ånd. Den tok utgangspunkt i skaperen og skaperverket, ja, i selve urfortellingen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Det var en bønn som satte Gud i sentrum og fokuserte kun på ham: Skaperen; Herre over himmel og jord.

Utgangspunkt i individet

Også Egners leseverk åpnet med en bønn. Men det var en bønn som tok utgangspunkt i det enkelte individ; i dette tilfellet barnet.
Egner skal ha fortalt selv at han hadde lett etter en bønn som kunne passe for det leseverket han hadde planlagt, men ikke funnet noen. Derfor skrev han en selv. Det er ingen dårlig tekst, og den har gått rett inn i mange barnerom og barnehjerter siden den gang. I mange hjem brukes den som kveldsbønn den dag i dag.
Det er en bønn som lar barnet få lov til å være barn. Den tar utgangspunkt i barnets livssituasjon, som ideelt sett bør være slik som teksten gir uttrykk for:

«Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hand
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.»


Anders Heger skriver i sin Egner-biografi at det er en bønn som ligger nærmere Einar Gerhardsens visjoner om det sosialdemokratiske idealsamfunnet enn det ligger evangeliet. Det er lett å slutte seg til en slik analyse.
Den er barnslig naiv på den ene siden, men uttrykker en slags verdensvid solidaritet på den andre. Det er ikke så lett å si om det er bønn som tar fattigdom, nød, krig, sult og sykdom på alvor som realiteter barn lever med, eller om den bare betrakter dette som en mulig fare.
Den er skrevet med verdenskrigen på den – for en andreklassing - betydelige avstand som fire år innebærer.
Som bønn betraktet, er den mer allmennreligiøs enn kristen. Det er en bønn alle kan slutte seg til, så sant de erkjenner med seg selv, eller ønsker å gi videre til sine barn, en oppfatning av at det finnes noe eller noen som er større enn en selv.
Leseverket ble til i en tid da fremdeles var en del av skolens formålsparagraf at den skulle gi elevene en «kristelig oppdragelse». Derfor inneholdt senere bind av verket både en dramatisering av juleevangeliet og av Selma Lagerlöfs legende om julerosene. Men om målsettingen sto fast, gjorde ikke den pontoppidanske tilnærmingen det. Også visjonen om å formidle en kristelig oppdragelse «måtte underordne seg tidens krav», skriver Anders Heger.

Egner og Munthe
En som også skrev en kveldsbønn som mange barn har vokst opp med, var Margrethe Munthe. Det er ofte blitt harselert med hennes litt autoritært pedagogiske tekster av typen «Nei, nei, gutt», men kveldsbønnen hennes har bevart sin sjarm og tillitsfullhet:
«Kjære Gud, jeg har det godt.
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor.
Gud bevare far og mor
(og alle barn på jord).»


Den siste linjen skal visstnok ikke ha vært en del av Munthes opprinnelige tekst, men kom til, blant annet fordi den melodien som knyttet til seg teksten trengte en linje til.
Margrethe Munthe døde i 1930, så hennes tekst er selvsagt skrevet lenge før Egner skrev sin i 1949. Det er lett å se felles motiver i de to tekstene, både i det at barnet tar utgangspunkt i seg selv, og i at barnet «har det godt». Munthe skriver dette i første linje, Egner avslutter første vers med det samme. Men der hvor Munthes fokus i hovedsak er kjernefamilien og den nærmeste omgangskretsen, lar Egner barnebønnen gjelde alle barn i hele verden, og barnet ber om at verken krig, sult eller andre ulykker skal ramme noen. Hos Munthe er det globale fokuset kommet til helt på tampen, enten det nå stemmer at den siste linjen ikke var en del av den opprinnelige teksten eller ikke.
Man registrerer også at både Egner og Munthe forutsetter at barnet som bruker deres bønn er et barn som har det «godt», og som setter dette som en standard for alle barn. Ut fra det man vet om de mange typene omsorgssvikt som også norske barn har vært utsatt for og blir utsatt for, er dette en problematisk side ved disse tekstene når man leser dem i dag.
Anders Heger skriver om Egner tekst, sammenliknet med P.A. Jensen sin: «Borte var den naive konstatering av at alt var godt, slik Herren nå engang hadde skapt det. I stedet var det kommet en optimistisk forhåpning om en kommende verden, bedre enn gårsdagens.»
Mange vil nok mene at også Egners tekst, i likhet med Munthe sin, er preget av en viss naivitet. Dette bekreftes av den analyse Heger gir av siste vers i Egners tekst, som han skriver er «… nærmere en erklæring om hvordan verden burde bli, enn en takk for hvordan den var skapt».

Litteratur:
Heger, Anders:
Egner – en norsk dannelseshistorie
CappelenDamm 2012

Rolfsen, Nordahl:
Læsebog for Folkeskolen
Jacob Dybwads Forlag 1892/Gyldendal 1974

Publisert som kronikk i Dagen tirsdag 25. mars 2014

torsdag 21. november 2013

Kongen av Narnia



Av Nils-Petter Enstad

Datoen 22. november 1963 huskes først og fremst på grunn av skuddene i Dallas og mordet på president John F. Kennedy. Men samme dag døde også mannen med en av de viktigste, kristne stemmene i det 20. århundre: Forfatteren og apologeten C. S. Lewis. Ettertiden husker ham best som mannen bak bøkene om Narnia.


Clive Staples Lewis ble født i Belfast i Irland 29. november 1898, men det meste av sitt voksne liv var han knyttet til universitetsbyen Oxford, der han også døde, få dager før sin 65-årsdag.
Som ire var han fritatt for militærtjeneste, men han meldte seg frivillig til den britiske hæren i 1917, året etter at han hadde vunnet et stipend som gav ham plass ved Universitetet i Oxford. Etter å ha blitt såret i slaget ved Arras, ble han dimittert og vendte tilbake til studiene. Nå begynte hans akademiske løpebane som litteraturforsker.

«Sparkende og skrikende» inn i troen
Allerede som 13-åring hadde han erklært seg som ateist. I den selvbiografiske boka «Suprised by Joy» fra 1955 skriver han at han på den tiden hadde vært «svært sint på Gud» for at han ikke eksisterte. Dette sinnet kan kanskje delvis forklares med at 13-åringen hadde mistet sin mor et par år før. Hans venn og forfatterkollega J.R.R. Tolkien var en viktig samtalepartner underveis mot troen, men mens Tolkien ble katolikk, ble Lewis anglikaner. De to vennene skulle etter hvert bli blant fantasylitteraturens største navn med sine bøker om henholdsvis «Ringenes herre» og Narnia. I boka som kom nesten 25 år etter hans omvendelse, omtaler Lewis seg selv som «den mest nedslåtte og motvillige konvertitt i hele England», og at han kom «sparkende og skrikende» inn i den kristne troen.
Bokas engelske tittel er av mange blitt koblet sammen med at Lewis året etter giftet seg med en kvinne som het Joy. Joy Gresham, som hun het, døde allerede i 1960, bare 45 år gammel. Lewis skrev om hennes død i boka «A Grief observed», som kom i 1961.

Apologet
På 1940-tallet ga Lewis ut en rekke bøker med apologetiske essays. Mest kjent er titler som «Mere Christianity» (1944) og «The Screwtape letters» (1942). På norsk er titlene «Se det i øynene» og «Djevelen dypper pennen». Sistnevnte er formet som en rekke brev fra den høyt rangerte demonen Tommeskrue til sin nevø Malurt, som er en ung og uerfaren demon ute på sitt første oppdrag blant menneskene. Boka består av 31 brev som alle inneholder råd om hvordan Malurt skal sikre seg sjelen til et menneske. «Brevene» ble opprinnelig publisert som artikler i avisa «The Guardian».

Narnia

Det er serien om Narnia som har definert Lewis sitt ettermæle. De sju bøkene kom ut i årene 1950-56, og har beholdt sitt grep om både barn og voksen, ikke minst takket være fjernsynsserier og filmer.
Det er lettere å lese en kristen apologi inn i Narnia-serien enn eksempelvis i «Ringenes herre». Løven Aslan, som ofrer seg, dør og blir levende igjen, er en forholdsvis tydelig Kristus-metafor. Lewis selv skal ha sagt at han i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive «en kristen» bokserie, men at dette vokste fram etter hvert.

Lewis på norsk
Det var forlaget Land og Kirke som ga ut de første, norske oversettelsene av Lewis’ apologetiske bøker. Senere ga både Ansgar forlag og Credo forlag ut disse bøkene. I de senere år har Luther forlag satset på dem, og har blant annet fått oversatt boka han skrev etter konas død – «En sorg som min» - til norsk.
C.S. Lewis hadde levd et stillesittende liv med lesing, skriving, god mat og mye tobakksrøyking. Mot slutten av sitt liv var han ofte syk, og om ettermiddagen 22. november 1963 fant hans bror ham bevisstløs på gulvet foran sengen. Noen minutter senere var han død. Kvelden før hadde han skrevet et brev til en ung leser ved navn Philip, og der het det: «Det er morsom at alle barna som har skrevet til meg, med en gang skjønner hvem Aslan er, og voksne nesten aldri gjør det…».
Det gjaldt for ham som de skikkelsene han skapte: «En gang en konge i Narnia, alltid en konge i Narnia».

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor november 2013