søndag 27. september 2009

DA GUD BLE KRISTEN


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen


Jeg tror det er biskop Per Lønning som i en av sine bøker forteller om jenta som ble konfrontert med en av Det gamle testamentes voldsomme fortellinger, og deretter spurt om hvordan den kunne forenes med troen på en kjærlig Gud. – Ja, men det skjedde jo før Gud ble kristen, svarte jenta.


Den lille historien dukket opp i tankene mens jeg leste Margaret Skjelbreds ”Mors bok – Sort er hun, dog yndig”. Det siste er et sitat fra Salomos Høysang, og kan kanskje, med en viss varsomhet, brukes som en beskrivelse av boka også. For det er en varm og vakker bok, men også full av sårhet og ikke så lite sinne. Som en anmelder har påpekt: Forfatteren vil så gjerne tvile, men troen sniker seg hele tiden inn…
Margaret Skjelbred forteller om en barndom preget av haugiansk strenghet og nøkternhet, av klare sosiale og kulturelle koder. Ikke minst hadde de bibelske fortellingene en stor plass i dette hjemmet, sammen med langvarige ”oppbyggelser” på bedehuset og rundt om i hjemmene.
For en som selv vokste opp i et kristent hjem, og tilhører samme generasjon som Margaret Skjelbred, er det ikke mulig å lese en slik bok uten å kaste sideblikk til egen barndom, egen oppvekst og egne erfaringer. Jeg kaster også sideblikk til den vesle jenta det fortelles om, og kjenner meg igjen i både tanker og funderinger. Hvorfor konkluderte vi da så forskjellig?
Jo da, det var forskjeller i – kan man kalle det ”rammevilkår”? Det er forskjell på et haugiansk bygdemiljø og et urbant frelsesarmémiljø. Det var nok også forskjeller i kulturimpulser. I mitt barndomshjem var det både radio, etter hvert fjernsyn, kino, teater og et bredt tilfang av litteratur av alle slag. I Margaret Skjelbreds barndomshjem var det knapt noe av dette, om jeg leser boka hennes rett.

Men den viktigste forskjellen tror jeg ligger i de fortellingene vi vokste opp med. Der hun vokste opp med Det gamle testamente sine både dramatiske og bloddryppende fortellinger, med ofringen av Isak som et slags opplevelsesmessig klimaks, vokste jeg opp med Jesus-fortellingene. I denne sammenheng er det både fortellingene om Jesus og av Jesus: Liknelser som Den fortapte sønn og Den barmhjertige samaritan. Fortellinger som i min bevissthet fremdeles står seg som to av verdenslitteraturens vakreste og viktigste fortellinger.

Uttrykket ”før Gud ble kristen” sier noe om forskjellen på det gudsbildet man møter i Det gamle testamente, og det man møter i Det nye, gjennom personen Jesus fra Nasaret. Den gammeltestamentlige Gud kan nok oppfattes som streng, hard og nådeløs, mens han i Det nye er inkluderende, tilgivende og åpen. Fortellingen om ofringen av Isak og liknelsen om den fortapte sønn blir stående som en tese og antitese.
Er den strenge, nådeløse Gud tese, er barnevennen Jesus antitesen. Er moseloven tese, er nåden og evangeliet antitesen. Dette er ikke en teologisk argumentasjon fra min side, men en empirisk. Det er ikke tilfeldig at de miljøene i USA som er de sterkeste tilhengerne av dødsstraff, henter mye av sin argumentasjon fra Det gamle testamente.
Selvfølgelig var også Jesus-fortellingene en del av Margaret Skjelbreds barndom, som de gammeltestamentlige må ha vært en del av min. Likevel: Slik jeg husker det nå, var det først i skolens kristendomstimer jeg ble kjent med fortellingene om Abraham, Isak og Jakob, om Josef og brødrene hans, om Moses og fangenskapet i Egypt. Og antakelig må Jesus-bildet fra Frelsesarmeens søndagsskole på en eller annen måte ha fungert som en stabilisator, slik at de gammeltestamentlige fortellingene aldri klarte å ta fokus vekk fra ham. Hos Margaret Skjelbred ser det ut til å ha fungert omvendt.

Margaret Skjelbred skildrer sine foreldre som varme, snille og sårbare mennesker, og som leser forstår man datterens undring over at samtidig kunne være sikre i sin tro, og nesten brutale (hun bruker ikke det ordet!) når de skiller mellom hvem som er frelst og hvem som er fortapt, og som etter døden skal brenne i helvete og pines i all evighet.
Selv har jeg ingen erindring av å ha hørt om helvete verken fra mine foreldre eller i det kristne miljøet jeg var en del av. Det ble nok snakket om himmelen, men ikke om helvete. At Gud satt oppe i himmelen og fulgte med på hva vi gjorde – la gå med det. Men det hang ikke noe flammende ris bak det himmelske speilet og truet oss.
I Frelsesarmeen lærer man også om livets dobbelte utgang, og at det finnes både en frelse og en fortapelse. Men hovedfokuset er på frelsen, på nåden og på himmelen.

Ved å lese om Margaret Skjelbreds haugianske barndom ble jeg konfrontert med min egen. Det betyr ikke at det var en idyll å vokse opp i Frelsesarmeen – men så er aldri barndom bare idyll. Frelsesarmeen står muligens for en ”gladere” kristendom enn mange bedehusmiljøer tradisjonelt har gjort, men det er mennesker som føler seg traumatisert etter en oppvekst i det miljøet også. Og det finnes mennesker som brøt med den tro og de verdier som barndomshjemmet sto for, enten disse var ”strenge” eller ”romslige”.
Min ”barnetro” var enklere enn den kristentro jeg står for i dag, men kjernen både i barnetroen og den mer bevisste, reflektere kristentro er Jesus-skikkelsen og Jesus-fortellingene. De gammeltestamentlige fortellingene leser jeg som fortellinger. Derfor tror jeg ikke det var Gud som påla Abraham å ofre Isak – men jeg tror tanken kan ha dukket opp i Abrahams hode, omgitt som han var av kulturer der menneskeofringer var en del av kulten.

Viktigere enn fortellingen om en som trodde han måtte ofre sitt barn, er fortellingen om han som tok imot barnet da det kom tilbake, som i liknelsen om den fortapte sønn. Det står for meg som en bekreftelse på at Gud ble kristen.

(Publisert i litt forkortet form i Vårt Land 5. oktober 2009)

torsdag 13. august 2009

KNUT HAMSUN OG DET ÅNDFULLE VRØVL


Av Nils-Petter Enstad
”Jeg vet ikke noen dikter som kan vrøvle så åndfullt som den store Knut Hamsun!” Slik oppsummerte presten og litteraturanmelderen Sverre Riisøen sin omtale i den bergenske Morgenavisen av Knut Hamsuns siste bok: ”Paa gjengrodde stier”. 28. september er det 60 år siden den kom ut i Norge og Sverige samtidig, få uker etter forfatterens 90-årsdag.


Med sin tilsynelatende rause honnør til dikteren, fikk Riisøen ivaretatt to hensyn samtidig: Det ene var professor Gabriel Langfeldts famøse vurdering av Hamsun som en person med ”varig svekkende sjelsevner”, det andre var det magiske grepet Hamsun fremdeles hadde på sine lesere gjennom sin elegante og mesterlige bruk av språket. Ikke alle anmeldere var like rause som Riisøen, selv om de aller fleste kjente igjen mesterkloen.
”Paa gjengrodde stier” var ikke den første boka fra Knut Hamsun der man kunne mene han bedrev ”åndfullt vrøvl”. Allerede i 1936 skrev Nordahl Grieg i et essay som for lengst er blitt en klassiker, og som het kun ”Knut Hamsun”: ”Tre år er gått, en ny bok av Hamsun er kommet.(…) Og en natt leser man, to bind av hendelsesløshet, men ingen annen kunne ha skrevet dem”.

I MOTSIGELSENS TEGN
Knut Hamsun står fremdeles, 150 år etter sin fødsel og 60 år etter sin siste bok, i motsigelsenes tegn i den offentlige bevissthet. Hans bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte sjokkbølger som fremdeles ikke har lagt seg. I ettertid må man undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i det samme essayet fra 1936: ”Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur”.
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt, hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

KONTROVERSIELT
Hamsun-året 2009 åpnet 19. februar, på årsdagen for Hamsuns død i 1952. I august er det 150 år siden han ble født. Hamsun-året kommer som det foreløpig siste etter både Ibsen-år og Wergeland-år. Og det er uten tvil det mest kontroversielle av dem. For ”han var jo nazist under krigen”. Om det er substans i en slik påstand skal ikke drøftes her. Men det er ingen tvil om at han ble oppfattet slik, etter at han våren 1940 gjentok sin erklæring fra mellomkrigstiden at han var ”Quislings mann”. Reaksjonene var sterke. For uansett hva han hadde flagget av kontroversielle meninger tidligere: Han var og ble et ikon. Han hadde plassert Norge på det litterære verdenskartet.
Fram til okkupasjonen var likevel den politisk reaksjonære Hamsun noe man ikke tok helt på alvor. Det var først da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt ”Kast børsa!”, at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene. Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot ”den nye tid”. Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Kanskje burde man ha skjønt tegningen da han i 1936 gikk ut med sitt rabiate angrep på den tyske journalisten og redaktør Carl von Ossietzky (1889 – 1938), som det året fikk Nobels Fredpris for 1935. Som pasifistisk forfatter hadde han vært fengslet av så vel den (mer eller mindre) demokratiske Weimar-republikken, som av naziregimet. Da han fikk prisen, hadde han vært i konsentrasjonsleir i flere år. Ettertiden husker best Nordahl Grieg og Sigrid Undset sine skarpe svar til Hamsun i den striden, men husker ikke like godt at det faktisk var mange som delte Hamsuns oppfatning, om ikke i form, så i innhold. Aftenposten raste mot tildelingen på lederplass, utenriksminister Halvdan Koht trakk seg fra nobelkomiteen, det samme gjorde tidligere statsminister Ludwig Mowinckel. Kong Haakon uteble fra seremonien der en representant for Ossientzky mottok prisen. Prisvinneren selv satt fremdeles i fangenskap.

VIKTIG FORFATTERSKAP
”Ingen kan vrøvle så åndfullt som Knut Hamsun” – er det en rettferdig analyse av ett av verdenslitteraturens viktigste forfatterskap? Særlig åndfull er i hvert fall ikke den vrøvlingen som blant er kommet fra israelsk hold, der det hevdes at det å feire Hamsun, er å feire antisemittismen. Mye kan sies om Hamsun, men det kan ikke dokumenteres at han var antisemitt.
Enten man nær sagt liker det ikke: Ved siden av Henrik Ibsen og Sigrid Undset, er Knut Hamsun den norske forfatteren som blir mest lest internasjonalt, og er blitt det gjennom mange tiår. Det kan ikke endres, uansett hva man mener om ham som person, eller om de standpunkter han inntok. Store diktere er ikke nødvendigvis – pr. definisjon – sympatiske mennesker, eller politisk korrekte. Hans underfundige bruk av språket er blitt beskrevet som ”magisk”. Slik magi kan gjøre at en dikter blir ”farlig” – særlig hvis man hele tiden skal legge den til enhver tid rådende folkemening til grunn. Men for de mange av oss som synes språkets magi har sin egen dynamikk og sin egen eksistensberettigelse, kommer man ikke utenom at noen større norsk dikter enn Knut Hamsun har man ikke sett, og vil man trolig heller ikke se.

"RO"?
Det er 150 år siden Knut Hamsun ble født. Det ser ikke ut til at det vil bli ”ro” rundt ham på lenge ennå. Han er, om ikke et åpent sår, så et ømt arr i den norske bevisstheten, med en betennelse liggende under arret og verke. De som ennå måtte huske Hamsuns ”svik”, blir stadig færre, selv de som var små barn under krigen, er i dag pensjonister. Og likevel har bitterheten og aggresjonen overlevd, i hvert fall hos enkelte. Knut Hamsun engasjerer stadig, på godt og vondt, både som forfatter og skjebne. Det gis ut bøker om så vel ham selv som familien hans. Flere av romanene kommer stadig i nye utgaver, og de brukes som pensum i den videregående skolen. Han er blitt en som man – uttrykt med en klisjé – ”elsker å hate”. Hadde han kunne kommentere dette selv, ville replikken vært både besk og bitende. Kanskje omtrent som i diktet ”Gravsted”, fra samlingen ”Det vilde Kor”:

Jojo jeg skal holde en fest når jeg dør,
en fest som skal skaffe de næb og klør
og tender en del at bestille.
(…)
Så blir det et rikelig mål til hver
og enda så sitter den mætte hær
og piller de gode taffel.
Da ribber tilslut en ørn mit skelet,
han blir på sted stedet til alt er ætt,
så trækker han ind sin gaffel.”


Sa noen ”åndfullt vrøvl”?

Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad 4. august 2009