fredag 18. april 2014

Alf Prøysen og «Røde geranier»


Av Nils-Petter Enstad


I september 1938 kom bladet «Kooperatøren» med et nytt nummer til sine abonnenter. Det var medlemsbladet til Norges Kooperative Landsforening, og ble sendt hjem til alle som var medlemmer av foreningen, det vil si alle som var medlemmer av samvirkelaget. Bladet begynte å komme ut i 1905, og skiftet navn til «Vårt Blad» i 1960. I dag heter det «Coop – litt ditt», og ligger til utdeling i alle coop-forretninger over hele landet.


Innholdet i bladet var en lett blanding av forbrukerstoff og rent «ukebladstoff» - små dikt og viser og små fortellinger. For Alf Prøysen ble bladet en åpning til det som skulle bli hans livsoppgave: Diktningen. I det nevnte septembernummeret sto nemlig den første av to tekster som redaktør Randolf Arnesen ikke bare hadde antatt, men betalt for, og som var signert den unge fjøsrøkteren fra Ringsaker. Randolf Arnesen levde fra 1880 til 1958 og var både politiker og fagforeningsmann. Men først og sist var han forbrukersamvirkets mann, og var daglig leder for den kooperative landsforeningen i 30 år. Til dette vervet lå også redaktøransvaret for bladet «Kooperatøren».

Kunstnerdrøm
Det var Alf Prøysens venn Knut Fjæstad, som hadde jobb på Rud Samvirkelag, som hadde sendt inn noen av de tekstene Alf hadde liggende i skrivebordsskuffen. De to vennene hadde funnet hverandre i en felles interesse for kunst og litteratur, men det var bildekunster Alf drømte om å bli. To ganger hadde han søkt Ringsaker kommune om et stipend på 150 kroner, slik at han kunne gå på Kunst- og Håndverksskolen. Begge gangene fikk han avslag.
De to tekstene som ble antatt i første omgang, var et dikt og ei novelle. Diktet het «Røde geranier», og det er det vi skal se på i denne omgang.

Geranier
Litteraturhistorisk er ikke diktet interessant som annet enn den aller første teksten Alf Prøysen hadde på trykk. Det er ikke et dikt som peker seg ut på noen som helst måte. Prøysen selv skal senere ha beskrevet det som «noe sentimentalt rør fra ende til annen» – samtidig som han var stolt over å ha fått det på trykk. Opprinnelig var det skrevet seks år tidligere, sammen med et par andre dikt, som alle ble sendt til et ukeblad. Her ble de imidlertid refusert. Men Knut Fjæstad mente det fortjente en ny sjanse og en ny vurdering.
Rent botanisk er geranier en hardfør staude som det finnes rundt 300 varianter av. Hvorfor akkurat denne planten ble tema for Prøysens dikt, er ikke lett å si, men det er en plante som vokser villig og som pynter opp.
Diktet har fire vers, som hvert er på fire linjer. Det er skrevet på rim, og på et forholdsvis stivt bokmål. Prøysen hadde nok på denne tiden begynt å eksperimentere litt med å skrive på dialekt, noe tittelen på debutboka fra 1945 klart viser: «Dørstokken heme».


Kristen påvirkning

I min bok «I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap» (Hovde Forlag, 2010), skriver jeg at det mest interessante ved diktet om de røde geraniene, er den kristne påvirkningen som diktet så tydelig er preget av.

Selve diktet er slik:

Røde geranier, varme og brennende
skapt i en vårdag på regnbuens bro---
og som et luende bud kom de sendende,
stenket i solglød og badet i blod.

Røde geranier, blyge som ternene,
hviskende sveinen sitt myke «farvel».
Ømme som morsfavnen, kjærlig og vernende
vuggende barnet den seneste kveld.

Røde geranier! Gi meg din glødende
livsgnist på ungdommens rastløse vei.
Lær meg å minnes et kors og en blødende
skikkelse ophengt til frelse for meg.

Barnslig jeg folder de barkede hender,
synes med ett hele verden er min.
Røde geranier, varme og brennende,
blomstrer og blør bak den hvite gardin.


Referanser
Det er mange kristne referanser i dette diktet.
I andre linje i første vers brukes uttrykket «regnbuens bro». Ifølge 1 Mos 9, 16-17 ble regnbuen satt på himmelen etter storflommen – «syndfloden» - som et tegn på en pakt mellom Gud og menneskene om at Gud aldri mer skulle sende en slik ulykke som straff for menneskenes synd.
I kristen tradisjon har regnbuen vært et håpets symbol, selv om det knapt kan sies å ha vært noe sentralt, kristent symbol. På 1980-tallet begynte enkelte nyreligiøse miljøet å bruke regnbuen som symbol, men da mer som et uttrykk for det fargerike enn for Guds løfter.
I de to siste linjene i det samme verset er den kristne påvirkningen mer påtagelig. Her heter det om blomstene at «..som et luende bud kom de sendende/stenket i solglød og badet i blod». Her finner man referanser som minner både om pinsen («luende bud»; ildtungene på apostlenes hoder) og om påskebudskapet («badet i blod»; Jesu død på korset på Golgata). Man skal heller ikke se bort fra at koblingen mellom blod og ild er en arv fra et miljø Alf Prøysen hentet mye påvirkning fra som ung – frelsessoldatene i Brumunddal. Frelsesarmeens motto er nettopp «Blod og ild», og er en henvisning til Jesu blod og Den hellige Ånds ild.

Korset
Men den kristne intertekstualiteten i diktet blir enda sterkere i det tredje verset.
Alf Prøysens bestemor, Matja, var en from, kristen kvinne som hadde en enkel gudstro som hun levde ut i hverdagen. Det er ikke uten grunn at flere av de sterke kvinneskikkelsene i Prøysens forfatterskap heter nettopp Matja, med Jordmor-Matja i Julekveldsvisa som den mest kjente.
Når dikteren i det tredje verset gir uttrykk for et ønske om at blomsten skal lære ham «… å minnes et kors og en blødende/skikkelse opphengt til frelse for meg», leses dette av mange som et uttrykk om denne påvirkningen fra bestemoren. Det er også den klareste og tydeligste kristne referansen i hele Alf Prøysens forfatterskap. I tekster som «Julekveldsvisa» og «Du ska få en dag i mårå» antydes den kristne julefortellingen og det kristne håpet. Men når det henvises til korset og han som hang der «til frelse for meg», er det liksom ingenting å prute med. Da gjenstår bare det å folde hendene, slik dikteren gjør i det siste verset.

Blyghet?
I ettertid skal Prøysen ha sagt om dette diktet at var «noe sentimentalt rør fra ende til annen». Men var det hans oppriktige mening? Alf Prøysen kunne fort bli blyg på egne vegne når det var snakk om tekstene hans. Om romanen «Trost i taklampa», som er en nokså krass, sosial fortelling, sa han i ettertid at det bare var noe tull han hadde smørt sammen.
Det kan virke som om slik nivellering var en måte å beskytte seg på når han møtte kritikk. For han fikk mye kritikk for «Trost i taklampa», akkurat som han fikk det for diktet om de røde geraniene. «Kooperatøren» var et blad mange leste, og det å se en tekst fra en de kjente på trykk genererte misunnelse og det Prøysen senere kalte «kaldflir». For selvfølgelig var ikke dette noe han hadde skrevet sjøl; ånei, dette var avskrift fra en av de store dikterne. Enda verre ble det da novellen «Skolisser» kom på trykk. Etter en stund var det blitt slik at bare noen sa «Røde geranier», så gaplo folk.
Men Knut Fjæstad fortsatte å sende inn tekster på vegne av Alf, og i 1939 sto det fire dikt av Prøysen på trykk i Arbeidermagasinet.
For de to tekstene til «Kooperatøren» fikk Alf Prøysen et honorar på 20 kroner. Det var en halv månedslønn den gangen. For pengene kjøpte han seg en regnfrakk og restopplaget av bladet der diktet hadde stått. Kanskje ville han sikre seg at ikke diktet ble lest av enda flere? Samtidig flyttet han fra Ringsaker til Ullensaker og senere til Sørum.
Men han glemte ikke bladet «Kooperatøren». I ti år fra 1950 redigerte han en barnespalte i dette bladet, og fra 1952 og utover kom de første fortellingene om Teskjekjerringa på trykk i dette bladet.

3 kommentarer:

  1. Takk for en dyp og meningsfull presentasjon av Prøysens mer interessante sider. Det er så godt å se at han ikke alltid drukner i det søtladne, koselige felleseiet, han som skrev på dialekt og lagde barnetimen. Jeg er helt enig i at det var for å beskytte seg at han tok litt avstand fra dikt som dette, og historier som Trost i taklampa.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for en fin respons på dette innlegget.

      Slett
    2. Takk for en fin respons på dette innlegget.

      Slett