Et 400-årsminne: Hallgrimur Péturson og hans pasjonssalmer

Av Nils-Petter Enstad

Han må regnes som en av de tre mest kjente forfatterne fra Island. Som for de andre to, Snorre Sturlason og Halldór Laxness, er hans navn kjent over hele verden. I år er det 400 år siden presten og dikteren Hallgrimur Pétursson ble født. Fremdeles tar islendingene hvert år fram hans pasjonssalmer i fastetiden.

Han var født i det gamle bispesetet Hólar på nord-Island. Hans onkel var biskop og faren var klokker. Selv rømte han hjemmefra som ung, og begynte som smedlærling i Glückstadt, som den gang var en del av Danmark. Da landsmannen Brynjólfur Sveinsson møtte ham her, sørget han for at han kom i gang med en utdannelse og skaffet ham studieplass i København.
Brynjólfur ble senere biskop på sør-Island, i Skálholt, men er ellers mest kjent for sitt arbeid med å sikre de gamle, islandske kvadene for ettertiden.

Undervisning
Som student fikk Hallgrimur i oppgave å gjenoppfriske kristendomskunnskapene til en gruppe islendinger som var blitt hentet hjem fra fangenskap hos algirske sjørøvere. Noen år tidligere hadde disse gått i land i Island og tatt med seg mer enn 200 fanger. I islandsk historie kalles dette «tyrkerranet».
Først etter ni år klarte den danske kongen å løskjøpe dem, og nå måtte kristendomskunnskapene deres gjenoppfriskes før de kom hjem igjen.
Den mest kjente av disse fangene var Gudridur Simonardóttir. Hun hadde vært gift på Island da sjørøverne kom, og hun hadde et barn da hun ble tatt til fange. I Algerie hadde hun vært en del av haremet til en rik mann, og fått barn med ham også. De måtte hun forlate da hun ble frikjøpt, og nå forelsket hun seg i den 16 år yngre studenten som skulle undervise henne og de andre fangene om kristendom.
De innledet et forhold og Gudridur ble gravid igjen. Da gruppen kom hjem til Island, viste det seg at den første mannen hennes var død i mellomtiden. Dermed kunne hun og Hallgrimur gifte seg i 1637.
De fikk tre barn sammen, men bare en av dem levde til han ble voksen.

Prest
Sju år etter tilbakekomsten til Island, sørget biskop Brynjólfur for at Hallgrimur ble utnevnt til prest. De formelle kvalifikasjonene hans var ikke på plass, men han ble en avholdt prest i de to menighetene han skulle komme til å betjene. Mesteparten av tiden var han i Saurbær i Hvalfjørdur, et prestekall som var regnet som godt og ettertraktet. Her var han fra 1651 til 1669.
Hallgrimur skrev mange dikt, men det som har gitt ham et navn i verdenslitteraturen, er de 50 salmene han skrev i årene fra 1656 til 1659. De kom ut i samlet utgave første gang i 1666 under tittelen «Historía pínunnar og daudans drottins vors Jesú Kristi» (Historien om vår Herre Jesu Kristi pinsler og død). I vår tid kalles det gjerne «Passiussálmar», og det tar for seg Jesu lidelser fra det øyeblikket han går inn i Getsemane, gjennom forhørene, hudstrykingen og korsfestelsen og fram til han legges i graven. De utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk. I salmene trekker Hallgrimur paralleller til sitt eget liv og sine egne lidelser, blant annet sykdom og barnas død.

Oversettelser
Hele samlingen kom i nynorsk oversettelse ved Harald Hope i 1979, men også andre har forsøkt å gjendikte ham til norsk. I Norsk Salmebok 2013 er Hallgrimur representert med to tekster. Det er «Guds son dei tok til fange», med norsk tekst av Bernt Støylen, og «Ja, du er konge, Jesus Krist», med norsk tekst av Trygve Bjerkrheim.
Pasjonsdiktene er også oversatt til andre språk, blant annet engelsk.
Hallgrimur Pétursson døde i 1674, 60 år gammel.
I 1974, da det var 300 år siden han døde og 1100 år siden Island ble grunnlagt som egen stat, ble den vakre og imponerende Hallgrimskirkju i Reykjavik vigslet. Den er et landemerke i den islandske hovedstaden, og kan ses nesten uansett hvor man befinner seg i byen.