søndag 5. oktober 2014

da Vinci-biograf Atle Næss: Å JOBBE MED LEONARDO GIR BIBELKUNNSKAP


Av Nils-Petter Enstad

-Man blir nokså bibelsprengt av å jobbe med Leonardo da Vinci! Det sier forfatteren Atle Næss, som er kommet ut med boka «Leonardo da Vinci og hans tid». Boka går inn i forfatterens etter hvert mange bøker med stoff fra Italia og renessansen. Mest kjent er kanskje boka om Galileo Galilei, som han fikk Brageprisen for i 2001. I 2012 ga han ut romanen «Teltmakeren», som handler om apostelen Paulus.


- Leonardo levde på en tid da en kunstmaler var avhengig av oppdrag, og hvor man var en del av staben i et verksted hvor det var mange malere. Alle de maleriene av Leonardo som vi kjenner, er bestillingsverker, og mange av bestillingene gikk ut på at han skulle illustrere en bibelsk fortelling eller et bibelsk tema. Han malte bilder av Kristi dåp, av bebudelsen, da Maria fikk vite at hun skulle føde Guds sønn, tilbedelsen av Jesus-barnet og en rekke Madonna-motiver.
- «Nattverden» er vel likevel det mest kjente?
- Uten tvil. «Nattverden» eller «Det siste måltid», som det egentlig heter, er en freske som var bestilt til refektoriet i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano, og Leonardos berømmelse som maler i samtiden hvilte nærmest alene på dette bildet.
- Hva skiller det fra andre nattverdsbilder?
- Det er flere ting. Leonardo var ikke en kunstner som fulgte opptrukne spor. Han søkte sine egne, kunstneriske løsninger. For eksempel lar han Judas være en del av flokken som sitter ved bordet. Det vanlige var å la Judas sitte for seg selv på den ene siden av bordet. Et annet grep som var originalt, var at han ikke utstyrte Jesus med en glorie, slik det var vanlig å gjøre. I stedet plasserer han Jesus foran et åpent vindu, slik at lyset faller på ham bakfra, og på den måten skille ham ut. Glorien var nok en altfor «utvendig» måte å presentere Jesus på for Leonardo. Det tredje som kan nevnes, er den dramatiske dynamikken i bildet. Det vanlige var at man i bilder av nattverden fokuserte på innstiftelsesøyeblikket, der Jesus sier «dette er mitt legeme – dette er mitt blod». Leonardo fryser det øyeblikket da Jesus sier «En av dere skal forråde meg», og man ser reaksjonen hos disiplene. «Det er vel ikke meg, Herre?» - «Hvem kan det være? Er det han? Er det deg?»


«Universalgeni»

Leonardo da Vinci omtales ofte som et «universalgeni». Atle Næss beskriver ham som «et fritt, tenkende menneske, men ikke en fritenker». – Jeg tror han hadde et uproblematisk forhold til religion, uten å være dogmatisk. Han mente for eksempel at den bibelske syndfloden var et naturfenomen som kunne forklares vitenskapelig. Han avviste at syndfloden var forklaringen på fenomener som for eksempel funn av skjellbanker på det som i dag er tørt land. Han innså at geologiske endringer er noe som fremdeles pågår. Det var tanker som ingen luftet offentlig før langt ut på 1800-tallet, 300 år etter Leonardo, sier Atle Næss.
Også på det teknologiske området lå han langt forut for sin tid. Drømmen om å kunne fly er like gammel som mennesket selv, og Leonardo ga sine bidrag til at denne drømmen ble realisert, 400 år etter hans død.
Fremdeles oppdages det kunstverk som svært trolig kan stamme fra Leonardos verksted. Atle Næss sier det slik: - Mens det stadig dukker opp forfalskninger av malere som Rembrandt og Vermeer, er forholdet med Leonardo at det snarere finnes flere «ekte» da Vinci-verk enn vi er klar over, enn at det er færre.